sententĭōsus — Lewis & Short
sententĭōsus, a, um, adj.sententia, II. B. 2.,
sententiosum et argutum genus dictionis,Cic. Brut. 95, 325.— Adv.: sententĭōsē.
sententiose (dicere) sine verborum et ordine et modo (opp. composite) et apte sine sententiis,Cic. Or. 71, 236:
oratione habitā graviter et sententiose,id. Inv. 1, 55, 106.—
saepe sententiose ridicula dicuntur,Cic. de Or. 2, 71, 286.