ab-jūro — Lewis & Short
ab-jūro, āvi, ātum, 1, v. a. (abjurassit for abjuraverit,
Plaut. Pers. 4, 3, 9),I to deny any thing on oath:
rem alicui. ne quis mihi in jure abjurassit,Plaut. Pers. 4, 3, 9:
pecuniam,id. Rud. prol. 14:
creditum,Sall. C. 25, 4.—Absol., Plaut. Curc. 4, 2, 10; cf.: mihi abjurare certius est quam dependere, * Cic. Att. 1, 8, 3.—Poet.:
abjuratae rapinae,abjured, denied on oath, Verg. A. 8, 263.