1. vesper — Lewis & Short
vesper, ĕris and ĕri (in class. prose mostly m. (
acc. vesperum, and abl. vespere, or adverb. vesperi; the plur. not used),jam diei vesper erat,Sall. J. 52, 3; 106, 2:
vesper fit (late Lat. for advesperascit),Vulg. Matt. 14, 15; 16, 2; 26, 20:
ad vesperum,Cic. Lael. 3, 12; id. Fin. 2, 28, 92 Madv.; 3, 2, 8; Caes. B. C. 1, 3; id. B. G. 1, 26:
sub vesperum,towards evening, id. ib. 2, 33; 5, 58; 7, 60; id. B. C. 1, 42.—Prov.:
nescis, quid vesper serus vehat, the title of a satire by Varro,Gell. 13, 11, 1; Macr. S. 1, 7; cf.:
denique, quid vesper serus vehat,Verg. G. 1, 461:
cum quid vesper ferat, incertum sit,Liv. 45, 8: de vesperi suo vivere, on his own supper, i. e. to be one's own master, Plaut. Mil. 4, 2, 5; cf. id. Rud. 1, 2, 91.—
primo vespere,Caes. B. C. 2, 43:
litteras reddidit a. d. VIII. Id. Mart. vespere,Cic. Att. 11, 12, 1.—
cum ad me in Tusculanum heri vesperi venisset Caesar,Cic. de Or. 2, 3, 13; id. Ac. 1, 1, 1; id. Mil. 20, 54; Plaut. Bacch. 2, 3, 62; id. Mil. 2, 5, 29; id. Rud. 1, 2, 91; Ter. And. 4, 4, 29:
neque tam vesperi revortor,so late, id. Heaut. 1, 1, 15:
primā vesperi (sc. horā),Caes. B. C. 1, 20.—
vespero surgente,Hor. C. 2, 9, 10:
puro Vespero,id. ib. 3, 19, 26.—
vespere ab atro,Verg. A. 5, 19.—Hence, for the inhabitants of the West, Occidentals, Sil. 3, 325.