păpāver — Lewis & Short
păpāver, ĕris, n. (ante-class., m.) [etym. dub.; cf. root pa- of pasco, pe/pamai],
sesamum papaveremque,Plaut. Poen. 1, 2, 113; v. infra, prov.; Varr. ap. Non. 220, 11:
luteum,Cat. 19, 12:
spargens soporiferum papaver,Verg. A. 4, 486; id. G. 4, 131:
Lethaeo perfusa papavera somno,id. ib. 1, 78:
Cereale,id. ib. 1, 212:
nigrum,Plin. 26, 8, 40, § 67; 20, 18, 76, § 198. —In plur.:
summa papaverum capita,the heads of the tallest poppies, Liv. 1, 54, 6;
Petr. poët. 132, 11.—Prov.: confit cito, Quam si formicis tu obicias papaverem, of any thing that quickly disappears,Plaut. Trin. 2, 4, 8.—
papaver fici,fig-seed, Tert. Praescr. 36.—
dicta quasi papavere et sesamo sparsa,Petr. 1 fin.