dē-mĕrĕo — Lewis & Short
dē-mĕrĕo, ŭi, ĭtum, 2, v. a.
aliquid mercedis domino,Plaut. Ps. 4, 7, 90:
grandem pecuniam,Gell. 1, 8, 3:
demeritae laetitiae,Plaut. Ps. 2, 4, 14.—
avunculum magnopere,Suet. Aug. 8:
nec tibi sit servos demeruisse pudor,Ov. A. A. 2, 252:
crimine te potui demeruisse meo,id. Her. 2, 28:
matrona amoenitate aliqua demerenda erit,Col. 1, 4, 8. In this signif. usually in the deponent form, dē-mĕrĕor (not ante-Aug.): ut pleniori obsequio demererer amantissimos meos, Quint. prooem. § 3; so,
Pompeium et Caesarem, quorum nemo alterum offendere audebat, nisi ut alterum demereretur, simul provocavit,lay under obligation, Sen. Ep. 104, 33; id. Ben. 1, 2, 5:
demerendi beneficio tam potentem civitatem occasio,Liv. 3, 18:
in Regulo demerendo,Plin. Ep. 4, 2, 4; Suet. Vit. 2; id. Oth. 4; Quint. 9, 2, 29; Tac. A. 15, 21 al.